4. november 2025

Akerselva, en mandag

Jeg gikk i morges fra Sagene til Vøyen langs elva. Det var grått. Det var den lille forsiktige novemberregnet som ikke helt slipper. Det var to kråker på rekkverket over fossen, og en enkeltand på betongdammen ved Beiermyra som har en knust vinge og som har, etter min lille forsiktige notering, vært på den strekningen siden september. Den vil, om noen forsiktige netter, ikke overleve.

Jeg gikk forbi den gamle slakteribygningen i Vøyen.

Bygningen står der den har stått siden 1889. Den ble nedlagt i 1989. Det har vært flere lite forsiktige planer om å gjøre den om — til kontorer, til en kunsthall, en gang til boliger — og alle planene har, av en eller annen lite forsiktig grunn, blitt liggende. Bygningen har, i de tretti­seks årene siden nedleggelsen, vært stengt og åpen i bølger. Akkurat nå er den stengt.

Jeg har, gjennom de seks årene jeg har skrevet på denne boka, gått forbi den slakteribygningen kanskje tusen ganger. Jeg har sett den fra den lille forsiktige benken over fossen. Jeg har sett den fra brua. Jeg har sett den fra elvebredden. Jeg har, en gang, klatret over et gjerde og gått inn i mottakshallen og stått der i ti minutter, og deretter gått ut igjen.

Jeg har ikke, i de seks årene, vært inne i killing-floor-en.

Det er, viser det seg, et bevisst valg. Jeg har lest, om denne typen valg, i intervjuer med andre forfattere. Det finnes, hos noen forfattere, en lite forsiktig fysisk plass som hører til den litterære plassen. Den fysiske plassen kan ikke besøkes, fordi besøket vil endre den litterære plassen. Den litterære plassen er, av en lite forsiktig grunn, mer presis så lenge den fysiske plassen er ukjent.

Min slakteribygning er av den typen.

Når denne boken er ute, og når jeg ikke lenger har bruk for slakteriet i den lille forsiktige forstand jeg har hatt bruk for det, vil jeg kanskje gå inn på killing-floor-en. Eller kanskje ikke. Det er, om man tenker på det, en lite forsiktig form for trofasthet å la et sted være ukjent.

Jeg gikk hjem den lange veien, langs elva, i det lille forsiktige novemberregnet.