Et kjøkken på Hagegata
Jeg har, i de syv årene jeg har bodd i denne leiligheten, skrevet i kjøkkenet. Jeg har ikke skrevet i stua. Jeg har ikke skrevet i soverommet. Jeg har, en gang, prøvd å skrive på en kafé i Tøyengata, og det gikk dårlig.
Kjøkkenet er det eneste rommet jeg klarer å sitte i.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Det har, etter venners besøk, blitt en kjent vits at en mann som skriver om bygg ikke skal ha klart å innrede sin egen leilighet. Stua har, etter syv år, fortsatt en stol og et bord og en bunke aviser. Soverommet har en seng og en stol jeg har, av tilfeldighet, plassert i et hjørne. Boksene jeg flyttet hit i 2018 har, de fleste, ikke blitt åpnet.
Kjøkkenet er det eneste rommet hvor jeg har plassert ting bevisst. Det er liten. Det har et lite vindu mot bakgården. Det har en lampe over vasken som er gul, og som lyser opp et lite forsiktig sirkulært område på benken som inkluderer kjelen, kannen, og den lille forsiktige firkanten av kjøkkenbordet hvor jeg setter notatboka.
Jeg skriver der.
Jeg skriver der fordi den lille forsiktige sirkelen av lys er det eneste stedet i denne leiligheten hvor jeg er sikker på at jeg er, akkurat der, og ingen andre steder.
Jeg har lest, i et eller annet intervju med en eller annen forfatter — jeg klarer ikke å finne det igjen — at de fleste forfattere har et lite forsiktig sted i hjemmet sitt som er, etter en stund, det eneste stedet skrivingen finner sted. Forfatteren intervjuet hadde sin på en stol ved et vindu i Bergen. En annen jeg har lest om hadde sin i et lite skap på Sortland.
Mitt er et lite forsiktig kjøkkenbord med en lampe over vasken.
Den boken jeg har skrevet, om bygg som ikke holder, er — det går ikke for meg å nekte for — skrevet i et kjøkken som holder.