Om å skrive saktere
Boka mi er ferdig. Jeg sender den til trykkeriet på torsdag. Det er, etter min beste oppsummering, seks år og tre måneder siden jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet en kveld i september 2019 og skrev den første setningen, som er den første setningen i kapittel ett, og som ikke har endret seg siden.
Det er, i den lille forsiktige måten man regner slike ting, lenge.
Jeg har, i de seks årene, blitt spurt en del ganger hva jeg holdt på med. Jeg har, etter de første to årene, sluttet å si at jeg holdt på med en bok, fordi det er, etter to år, ikke en gangbar setning lenger. Jeg har sagt, etter de to årene, at jeg holdt på med noe. Familien min har, etter en stund, sluttet å spørre. Det har, om man tenker på det, vært en liten forsiktig vennlighet av dem.
Jeg vet, fra å ha lest om andre forfattere, at en debutroman på seks år ikke er uvanlig. Jeg vet at den er innenfor den lille forsiktige normalfordelingen.
Men jeg har også, gjennom de seks årene, lest om forfattere som skriver én bok i året. Jeg har lest om dem med den lille forsiktige misunnelsen man leser om en evne man ikke selv har. Jeg har lest om dem med den lille forsiktige skepsisen man leser om en evne man ikke helt forstår.
Jeg vet ikke, ærlig talt, hvordan de gjør det.
Jeg vet hvordan jeg har gjort det. Jeg har, hver morgen, fra mai 2020 og fram til august 2025, satt meg ned ved kjøkkenbordet på Hagegata med en kopp svart kaffe og en liten svart A5-notatbok og en 0,3 mekanisk blyant, og jeg har, i den lille forsiktige timen mellom seks og syv om morgenen, skrevet for hånd. Jeg har skrevet, i gjennomsnitt, omtrent tre hundre ord per morgen. Tre hundre ord per morgen i fem år er omtrent fire hundre tusen ord. Boken er nittini tusen ord.
Jeg har skrevet bort fire bøker for å skrive den ene.
Det er, kanskje, det jeg vet om å skrive saktere.
Det er ikke at de tre hundre ordene per morgen er gode ord. Det er at de tre hundre ordene per morgen er ord, og at man, etter en stund, kan begynne å se hvilke av dem som var gode og hvilke som ikke var det. Det tar tid. Det tar, etter min måling, omtrent åtte ganger lengre tid å oppdage hvilke ord som var gode enn å skrive ordene i utgangspunktet.
Folk som kan skrive raskt har, formoder jeg, en bedre lite forsiktig magefølelse for hvilke ord som er gode mens de skriver dem. Jeg har ikke den magefølelsen. Jeg er, akkurat nå, en mann som må skrive ordet for å se det.
Jeg har, etter seks år, sett ord nok.
Jeg vil ikke, neste gang, prøve å være raskere.